I DAG ER DAGEN DU IKKE BLE FØDT!

Kjære Bitteliten! 

I dag er dagen her. Den 21.08.15 var dagen jeg ventet på. Dette er dagen du skulle blitt født. Dagen er i dag, men du kommer ikke. Du kommer aldri. 

Jeg har ikke rukket å skrive en setning engang før tårene på ny strømmer nedover kinnene mine. Jeg har grått mye over deg i det siste og tenkt på deg enda mer enn det. Jeg ble kjent med deg i desember 2014. Vi snakket sammen hver dag og jeg strøk meg over magen mens jeg snakket til deg. Du var elsket fra første stund og jeg tvilte aldri et sekund på at du ikke skulle komme. Jeg har mistet et foster tidligere, og vet jo at spontanaborter skjer, men jeg tenkte at jeg liksom hadde hatt min og at jeg da var ferdig med det. Jeg vet selvsagt at det ikke er slik det fungerer, men det var virkelig ikke i min villeste fantasi at jeg skulle miste deg også!

Jeg kjente deg og elsket deg i en hel måned. Det var ikke mange som visste om deg, kun pappaen din og 2 venninner av meg. Olivia fikk også vite det, men hun var på den tiden bare 1,5 år. De alle var glade på våre vegne over at du skulle komme, og ble også triste på mine vegne da jeg fortalte at du ikke kom allikevel. De visste om deg, men de kjente deg ikke. Ingen kjente deg og elsket deg som meg. Det forventer jeg heller ikke, og er glad jeg hadde noen å dele sorgen med. 

Jeg mistet deg 9 uker på vei. Det er ikke lenge med tanke på de 40 ukene et fullgått svangerskap er, men det er lenge med tanke på de første 12 ukene. Jeg ble sjokkert og sønderknust da gynekologen fortalte at du ikke var der. Hun kunne se at du hadde vært der, og selv om jeg hadde hatt deg der i 9 uker hadde du ikke blitt så gammel. Du hadde sluttet å utvikle deg en god stund før det, men det var det ingen som visste. 

Hvor du er vet jeg ikke, men jeg tror du er i himmelen. Jeg tror egentlig ikke på slike ting, men jeg tror du er der allikevel. Jeg tenker at du døde, men jeg vet ikke om du rakk å "leve" først. Jeg vet ikke hvor gammel du egentlig ble, og det får jeg aldri vite heller. 

I januar da vi fortsatt trodde at du utviklet deg normalt begynte vi så vidt på det som skulle bli ditt rom. Rommet begynner å nærme seg ferdig nå, men det kommer aldri til å bli rommet ditt. Det kommer til å bli rommet til en annen, men ikke helt enda. I mellomtiden blir det lagringsplass.

Jeg får dårlig samvittighet når jeg gråter over deg. Jeg har min fantastiske Olivia som egentlig skulle blitt storesøsteren din nå i disse dager. Det blir hun ikke. Hun blir storesøster etterhvert, men til en annen enn deg. 

Jeg sørget veldig da jeg mistet deg, mye lengre enn jeg trodde jeg skulle. Jeg trodde det skulle gå over, men det gjør det ikke. Da jeg mistet første gangen var jeg også veldig lei meg. Jeg var da bare 6 uker på vei, og hadde visst om graviditeten i bare én uke. Jeg ble mer lei meg enn jeg hadde trodd, men det var over innen en uke. Slik er det ikke nå. Det går liksom ikke over. Jeg blir ikke ferdig med det. .

Du fikk tidlig navnet Bitteliten og selv om jeg ikke visste, sa alle følelser at du var en gutt. Du skulle kommet i dag, men det gjør du ikke. Jeg fikk aldri se magen vokse med deg inni, og jeg fikk aldri holde deg inntil meg. Jeg vet ikke om du er et sted eller om du bare forduftet ettersom du var så liten da du ble borte. Hjertet ditt slo nok, hvis ikke hadde jeg mistet deg enda tidligere enn jeg gjorde. Uansett håper jeg at du har det bra der du er. 

Alt tilsier at jeg kommer til å få flere barn i fremtiden, men jeg kommer aldri til å få deg. Du kommer allikevel alltid til å ha en plass i hjertet mitt. 

Jeg har grått meg gjennom dette innlegget på samme måte som jeg har grått meg gjennom flere kvelder den siste uka. Jeg er alene nå, og det er derfor jeg slipper følelsene løs. Jeg har alltid likt å "lide alene", og selv om jeg kan gråte sammen med pappaen din trives jeg best i mitt eget selskap når fasaden brister. 

I dag er det fredag 21.08.15. Det er en helt vanlig dag for "alle andre", men ikke for meg. I dag er dagen du ikke ble født. Jeg skal klistre på meg smilet og dra på senvakt på jobb, men jeg kommer nok til å tenke mest på deg. Min kjære, lille, Bitteliten. 


Januar 2015.

14 kommentarer

Mamma

21.08.2015 kl.11:25

❤️

Cathrine Narum

21.08.2015 kl.11:25

Mamma: <3

Betina

21.08.2015 kl.12:39

Så trist og høre! Sorgen vil aldri forsvinne for man vil alltid ha et barn (eller to) "for lite", men den blir litt mildere<3

Cathrine Narum

21.08.2015 kl.12:43

Betina: Ja, veldig trist :( I hvert fall da det skjedde og nå om dagen. Ja, du har rett. Jeg "glemte" den aller første da jeg ble gravid igjen med Olivia. Den aller første skulle kommet i februar 2013, og Olivia kom i mai 2013. Så jeg ville ikke forandre på det. Da hadde jeg jo ikke hatt Olivia. Jeg vet selvsagt at jeg hadde elsket den første på samme måten som Olivia betyr alt nå, men allikevel. Det blir bedre etterhvert :) Har vært litt tøft akkurat denne uka bare.

Theodora

21.08.2015 kl.13:04

Gråt meg gjennom innlegget ditt. Skal ikke late som jeg vet hvordan du har det, kan ikke engang forestille.. Det må være noe av det verste som kan skje en mamma.

Det eneste jeg kan si er at jeg tenker på deg og at du er tøff som velger å snakke/skrive om dette. Det er lov til å huske på, og sørge.

Jeg tror også Bitteliten er i himmelen<3

Cathrine Narum

21.08.2015 kl.13:09

Theodora: Takk, vennen :) Så god du er :) Jeg fikk melding av min bestevenninne der hun skrev masse, blant annet at Bitteliten selvfølgelig er i himmelen og at mammaen hennes passer på han. DA gråt jeg for å si det sånn. Orket ikke å svare henne engang, så får gjøre etterpå <3

Ja, en spontanabort er liksom så veldig tabu (tydeligvis). Det synes ikke jeg det skal være. Skrev også to innlegg like etter at det skjedde, og kommer til å publiserer de snart. I hvert fall det ene :)

<3

Theodora

21.08.2015 kl.13:14

:( Det er nok ingen som forventer at du svarer dem i dag. Ikke føl at du må det.

Syntes som sagt det er veldig tøft at du velger å dele. Det er nok mange der ute som har opplevd det samme, og det å gå rundt å bære på en sorg er kjempetungt. Det er viktig å snakke om ting, selv om det er tabu og tøft.

Fortsett å dele:)

Cathrine Narum

21.08.2015 kl.13:24

Theodora: Det går egentlig greit, men når jeg begynner å tenke på det blir jeg veldig lei meg. Jeg solte meg litt i stad og hadde det helt ok, men da AP kom begynte jeg selvsagt å gråte på skulderen hans. Er jo litt ekstra følsom også :p

Ja, viktig å snakke om ting :) Og å la å andre få vite at de ikke er alene!

Marianne D. Karlsen

21.08.2015 kl.23:20

Dette var et sterkt og rørende innlegg å lese, Cathrine. Jeg vet godt hvordan du har det. Det er som de sier naturens gang når slike ting skjer, men det betyr ikke at det ikke er vondt allikevel <3

Cathrine Narum

22.08.2015 kl.16:54

Marianne D. Karlsen: Der er sant. Og ettersom det skjedde såpass tidlig er det vel til det beste. Men ja, det er veldig leit allikevel :(

Luftstjerne

01.09.2015 kl.13:23

Utrolig godt skrevet. Helt sant at det er forferdelig dumt at SAer skal være så tabu og hemmelighetsbelagt. Er vel en situasjon man burde ha støtte av alle rundt seg egentlig. Er en utrolig ensom sorg:'-( i tillegg føler jeg at mange er kritiske til sorgen som følger en SA, fordi, det var jo bare et bittelite foster. Men de har virkelig ikke kjent på følelsene og forventningene som plutselig, brutalt og uventa blir rivd fra en.

Hilsen ei som har to bittesmå engler, en i uke 12, og en i uke 10. Begge både savna og elska. Har i tillegg som deg, en gutt som er født 5 mnd etter førstemann skulle vært født, så har litt samme følelsen som deg. Mamma mista i uke 12 rett før hun ble på vei med meg, svigermor det samme med mannen, og jeg før gutten vår. Livet er fullt av sammenhenger<3

Cathrine Narum

01.09.2015 kl.17:07

Luftstjerne: Ja, jeg kjenner veldig på den ensomheten, altså at man er helt alene om å ha sorgen. Pappaen ble selvsagt lei seg han også, men det gikk jo over den kvelden han fikk vite det :p I hvert fall etter det jeg vet :p Jeg skjønner at de ikke føler det på samme måte som oss som har båret babyen, elsket den, og snakket til den hver dag.

Ja, det er dessverre veldig mange av oss. Hehe, ja, tenk det! Så mange tilfeldigheter. Jeg ville selvsagt ikke mistet, men jeg kan jo ikke tenke meg et liv uten min datter ;) <3

Luftstjerne

01.09.2015 kl.21:17

<3 si ifra om du trenger noen å snakke med omkring det:-)

Cathrine Narum

01.09.2015 kl.21:26

Luftstjerne: Tusen takk :)

Skriv en ny kommentar

Cathrine Narum

Cathrine Narum

28, Østre Toten

Jeg bor på gård på Toten sammen med min kjære AP, vår datter Olivia, 2 år og vår babysønn Sander. Jeg skriver om min hverdag som småbarnsmamma, sykepleier, oppussing av gården, hjemmelagde ting og andre saker jeg mener det er viktig å få frem/snakke om! For kontakt: narum_87@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

hits