Nyttårsaften kan bety så mangt (igjen)

Jeg deler dette innlegget for tredje året på rad. Denne er like aktuell hver eneste nyttårsaften!

Så er vi her igjen, kjære Nyttårsaften. Det er den 31. desember 2014 og dagen i dag vekker mange minner i meg. Jeg tenker tilbake på alt det nyttårsaften har betydd for meg. Så mange gleder, og så mange sorger.

Jeg kjenner at jeg blir klam når jeg tenker tilbake. Barndommens nyttårsminner er gode med feiring hos gode naboer. God mat, stjerneskudd, venner, familie, raketter og å kunne være oppe til over midnatt. Men det er ikke disse minnene som først og fremst slår meg. Nei, de nyttårskveldene jeg tenker på kom senere enn det.. 

Nyttårsaften var i mange år den værste dagen i året for meg. Ikke fordi dagen i seg selv var så ille, men på grunn av alt den sto for. Vi skulle se tilbake på året som var gått og minnes alt det gode. Så skulle vi feire og hilse det nye året velkommen. Jeg ville hverken se tilbake på året som hadde vært eller på året som skulle komme. Året som hadde vært hadde vært helt forferdelig og den ene sorgen overgikk den neste. Joda, det hadde vært både oppturer og nedturer, og noen gleder hadde jeg jo hatt, men mine tanker, følelser og handlinger hadde stått på stedet hvil. 

Jeg ville ikke feire nyttårsaften - jeg hadde jo ingenting å feire. Feire at et forferdelig år var over eller feire at neste år kom til å bli like jævelig? Jeg hadde de samme tankene som året før og året før der igjen. Jeg ville ikke feire, og jeg feiret heller ikke på mange år. Jeg spiste middag med lillesøster og mamma, og for å bevare husfreden tvingte jeg på meg en kjole. Et år satt jeg og mamma og så på TV mens lillesøster dro ut for å feire med sine venner. Da klokken hadde blitt mye nok gikk jeg opp på mitt eget rom, låste døren og fullførte min egen tradisjon jeg alltid gjorde på nyttårsaften. Jeg satt på gulvet og stirret apatisk ut i luften. Jeg hadde ikke flere tårer igjen så jeg klarte ikke å gråte. Var jeg lei meg? Jeg vet ikke. Det var ikke alltid jeg orket å tenke eller føle. Derfor fant jeg frem **sensuret** og lot det gli over armen i stedet. Nå kunne jeg føle igjen. Jeg veltet meg over i sengen og ble lei meg og frustrert av alt bråket rundt midnatt. Jeg prøvde jo bare å sove meg igjennom denne natten og ta fatt på det nye året med samme depressive sinn. Happy fuckings new year liksom!

Lepper kan smile og munnen kan le, men sorgen i hjerte kan ingen se.
Når munnen er stille og leppene tier, da er det utrolig hva øynene sier.
(Bildet er fra våren 2009)
 

Min tradisjon fortsatte år etter år. Jeg grudde meg til å starte det nye året da jeg visste hva som ventet meg. Lite visste jeg derimot at nyttårskvelden 31.12.08 skulle bli siste gang jeg "feiret alene". 

2009 startet hardt. Jeg fikk et lite håp etter 3 gode uker i januar, men det viste seg fort at det ikke var jeg som seiret. Kiloene raste av og kroppen kollapset. Jeg kom meg hjem og kort tid etter tok jeg et stort og modig skritt ut i det ukjente og skremmende. Etter 4-5 mnd var jeg mye bedre, og enda bedre ble det da en kjekk herremann kom tuslende. Vi var sammen hele sommeren og jeg storkoste meg. Nedturen var derfor stor da høsten kom med sine utfordringer. Jeg flyttet for meg selv og startet på sykepleien. Den første måneden var fin, men i takt med at kiloene igjen forsvant økte skolefraværet. Min kjære holdt ut med meg, og vi kom oss helskinnet frem til jul. Nyttårsaften feiret vi sammen i hans leilighet som jeg et par måneder senere flyttet inn i. 

2009 var et innholdsrikt år på godt og vondt. Jeg velger kun å fokuserer på det gode som blant annet besto av at jeg fikk min første ordentlige kjæreste, jeg fikk en lillebror, min samboer fikk sin første niese, jeg var i en navnefest, en barnedåp, to bryllup, jeg begynte på sykepleien med min beste venninne og jeg kom meg igjennom dør nr. 1, 2 og 3 på vei mot friskheten.

Hvert eneste år etter dette har kun blitt bedre og bedre. Jeg kunne ikke tro at det var mulig å ha det så bra som nå, og hvert år bydde på nye overraskelser. Jeg ble etterhvert friskere og friskere og er nå så frisk som jeg kan bli. Tror jeg.. Det er litt vanskelig å definere hva frisk er i mitt tilfelle ;) Jeg fullførte sykepleien og fikk drømmejobben på Ahus. Jeg og min samboer holdt sammen hele veien og en vakker sommerdag fant jeg ut at jeg var gravid. Jeg mistet denne 6 uker på vei, men allerede 2-3 måneder senere var jeg gravid igjen. I mai 2013 fødte jeg en velskapt, perfekt liten datter. Samme året flyttet vi til familiegården på Toten. Vi stortrivdes alle mann, og 1 år senere fikk jeg drømmejobben på ny. 

Min perfekte familie, september 2014
 

Hverdagen i dag er herlig. Min datter på 1,5 år er blid som dagen er lang. Ja, bortsett ifra når vi sier "nei" eller "vent litt" da. Men slik er det vel for alle. Min samboer jobber på Gardermoen, og jeg jobber i mottakelsen/akuttmottaket på Gjøvik sykehus. Julen har vært herlig bortsett ifra litt sykdom, og i kveld skal jeg og min lille familie feire nyttårsaften sammen. Jeg skal kose meg med leking med lillesnuppa, og (forhåpentligvis) nydelig mat sammen med min kjære.  

Når jeg og min kjære sitter ved siden av hverandre i sofaen og ser på en film eller prater ser han noen ganger på meg og sier: "Hva har jeg gjort for å fortjene deg?" Jeg svarer som sant er: "Du plukket meg opp dag jeg lå liten, alene og halvdød i en grøft. Du ga meg nærhet og kjærlighet da jeg trengte det mest, og nå har jeg vokst og utviklet meg til en rose" Han smiler og kysser meg på hånden eller kinnet. Jeg smiler også, og tenker på hvor glad jeg er i å bruke metaforer i en sammenlikning. 

Så frykt ikke, kjære deg! Jeg vet at livet kan være så altfor hardt, brutalt og urettferdig noen ganger. Nei, ikke bare noen ganger, men ofte. Altfor ofte. Hvis du som sliter leser dette. Hvis du som ikke orker eller klarer å se etter lyset leser dette, så stol på meg at det KAN gå bra for det også! Jeg vet ikke hvem du er eller hva du sliter med, så jeg kan dessverre ikke love deg at "alt blir bra til slutt" Men jeg kan love det at det fysisk mulig at det kan ordne seg for deg også! Det er jeg et levende bevis på.

OPPDATERING FRA 2016: Vi er blitt en familie på fire etter at lillebror kom i januar. Han fyller snart 1 år og Olivia har blitt 3,5 år. Jeg er fortsatt frisk og lykkelig, og selv om det er i overkant mye oppussing trives vi godt på gården.

Godt nyttår, alle sammen. Jeg håper at det nye året byr på spennende utfordringer, og at DU SOM SLITER kommer til å få et år som er bedre enn det som har vært i år. 

6 kommentarer

stavangerinmyheart

31.12.2016 kl.14:31

Så herlig historie du har:) Flott beskrevet...... Ønsker deg og dine Et Godt Nyttår!

Cathrine Narum

31.12.2016 kl.15:04

stavangerinmyheart: Tusen takk :) Godt nyttår til deg og dine også!

Victoria Larsen

31.12.2016 kl.15:16

Jeg håper du får en fin nyttårsfeiring og et godt nytt år! :-)

Cathrine Narum

01.01.2017 kl.02:25

Victoria Larsen: Takk i lige måde! :D

Mamma

31.12.2016 kl.18:45

❤️

Cathrine Narum

01.01.2017 kl.02:24

Mamma: :)

Skriv en ny kommentar

hits